Hvor kom de fra?
Det er finnes mange teorier om hvor de første indianerne kommer fra. Den oppfatningen folk har i dag er at de første indianerne kom fra Asia for ca 35 000- 40 000 år siden. De sies å ha kommet over Beringstredet som på den tiden var en landbro mellom Asia og Amerika. De kom reisene i tusener av år etter dette, samtidig som de flyttet seg lenger og lenger sørover i kontinentet. For ca. 11 000 år siden nådde de landområdene lengst i sør. Selv om dette er den oppfattningen som er vanelig i dag betyr ikke det at det ikke kan ha innvadret fra andre steder av verden. Innvandringen til Amerika har pågått i mange forskjellige perioder og innvandrerne har vært på forkjellige teknologiske stadier.
( En gammel teori er at indianerne kan ha kommet med båt fra Japan. I 1960-årene ble det funnet keramikk som lignet på den Japanske keramikken fra den tiden innvandringen hevdes å ha blitt gjennomført. Men er det mulig at man kunne reise 8000 sjømil for 5000 år siden? De fleste forskere vil hevde at dette er umulig. I 1969 reiste Thor Heyerdahl for føstre gang fra Marokko med retning Amerika. Han reiste i en Egyptisk sivbåt med folk fra 6 forkjellige nasjoner. Han gjorde det etter en masse oppstyr om en teori om at folk kan ha innvandret fra Afrika til Amerika. Den første ekspedisjonen misslykkes, men året etter satte han ut igjen og lykkes.)
Hvem var de første som reiste til Amerika?
I norrøn tid var Bjarne Herjolfsson og hans mannskap på vei fra Island til Grønland da de mistet kursen og drev vestover. De viste ikke at de skulle bli de første nordboere som så Amerikas nordkyst. Leif Eiriksson hadde hørt sagaene om Bjarte og reiste på ferd til Amerika med 35 mann og var den første til å se nærmere på landet. Etter Leif Eiriksson fulgte det flere. I ca. År 1020 reiste Torfinn Karlsevne til Amerika for å bosette seg der. Dette var den første ekspedisjonen hvor det var med kvinner. De innfødte som enten var eskimoer eller indianere satte ikke pris på innvandrerne. Etter en stund forsto de at de ikke kunne slå de innfødte så de vendte hjem. Dette er det siste forsøket på norrøn bosetning i Amerika.
Så kom Columbus
Først i 1492 kom mannen som har fått æren for å oppdage Amerika, nemlig Christopher Columbus. Han ble veldig bra mottatt og i den sammen heng skrev Columbus:
”Jeg har aldri i mitt liv truffet slike villige, godhjertede, beskjedene mennesker som disse indianerne. De er ualminnelige greie å ha med å gjøre når de først forstod at vi ikke at vi ikke ville gjøre dem noe vondt”
Uheldigvis for indianerne kom Columbus og europeerne på andre tanker:
”Menneskene her er i alminnelighet temmelig lange og ser godt ut, de er godt bygd. De kunne bli meget gode og sikkelig tjenere for oss, for jeg så at de meget snart gjentok det vi sa til dem. Jeg tror de lett kan gjøres til kristne, da de ser til å være uten religion. Dette folk er meget lite flinke med våpen – uten vanskelighet lot jeg sju av dem fengsle for at de kan bli ført med oss, lære vårt språk og kanskje vende tilbake igjen. Dersom da ikke de spanske majesteter befaler at de skal holdes fengslet på denne samme øy – for med 50 mann kan man lett underkue dem alle og få dem til å gjøre alt man ønsker”.
Og gjennomførte de. I 1492 var det ca. 200 000 -300 000 indianere på øya, men i 1514 ca. 14 000. I 1548 var det bare 500 indianere igjen på øya og alle de levende levde som slaver for europeerne.
Koloniseringen
Hjemme i Europa var det flere land som begynte å vise interesse for det nye landet, alle med forskjellige interesser, noe som var starten på koloniseringen i Amerika fram til 1800 tallet.
Spanjolenes drivkraft lå i misjon og hunger etter å finne gul. Etter hvert ble de også interessert i plantasjedrift og derfor også slaver. Etter hvert gjorde indianerne i New Mexico opprør mot spanjolenes kolonier og deres massive misjon, tvungen krikebygging og bruken av slavene på plantasjene. Noe som førte til at spanjolene ble drevet bort fra området. Selv om spanjolene fort tok tilbake området hadde opprøret en bra virkning. De ble ikke lenger utnyttet som slaver og de fikk beholde restene av jorden sin. Spanjolenes massive misjon bidro med å ødelegge store deler av indianernes kultur.
Franskmennene var mest interessert i jakt, pels og handel og var derfor på god fot med indianerne. De reiste ofte inn til landsbyene for å bytte varer. Selv om franskmennene kom best ut tok det ikke lang til før de også begynte å se en interesse i jordbruk og i å bygge ut koloniene sine.
Engelskmennene var interessert i landbruksland, noe som ikke var et problem i begynnelsen. Indianerne hjalp dem til og med. Men etter hvert tok engelskmennene så store stykker land at de begynte å utover indianernes områder. Jo flere engelskmenn som kom jo mer jord trengte de og jo mer jord tok de. Dette førte til store konflikter mellom indianerne og de hvite.
Rundt 1700 ble ting enda verre, krigene mellom kolonimaktene og indianerne forsatte og kolonimaktene begynte å føle konkurranse seg i mellom. Kolonimaktene begynte også å krige seg i mellom og prøvde hele tiden å få de forkjellige indianerstammene på sin side. England og deres allierte klarte og ta store områder fra Frankrike. Når kampene var over sto England igjen som den rådende stormakten i Amerika. Dette var et stort tap for indianerne. Omkring 1820 begynte den virkelig store innvandringen fra Europa. Det var i stor grad Europas fattige som innvandret for å bygge seg en ny fremtid.
Politikken
Fra 1700 og helt til slutten av 1800 var det en debatt i Amerika om hvordan man skulle løse problemet med indianerne. Det var 3 vanlige oppfatninger å ha, det ene var fullstendig utryddelse av indianerne, den andre var å leve side ved side ved indianerne og den tredje var at indianerne måtte tilpasse seg deres samfunn. Den tredje ble Amerikas gjellende politikk i 1887 i motsetning til den krigerske politikken som ble drevet før det. dette gjennomførte de ved å få dem til å gjøre ting som passet inn i det vite samfunnet. For eksempel ved å få prærieindianere til å dyrke jord i stedet for å jakte. På denne måten fikk også de hvite bedre plass til å bosette seg siden det trengtes mindre områder til å dyrke jord enn å jakte. Store deler av prærieindianernes kultur døde på denne måten.
Tanken bak den politikken som ble drevet var til en vis grad bygd på skyld og på det å redde indianerne fra den primitive livsstilen de levde. Om de ikke kunne være hvit i huden kunne de hvert fal være hvit i tanken. Etter hvert kom reservatene og det var forbudt for hvite å bosette seg der, men etter hvert ble reservatene mindre og det ble lovlig for hvite å bosette seg der. Begrunnelsen som ble brukt var indianerne også måte få nyte godt av gode i samfunnet.
Indianerne og WW2 og Korea-krigen
Under både WW2 og Korea-krigen var det indianere i både de væpna styrkene og blant de som lengde våpen. Ved å delta i hæren fikk indianerne mulighet til fritt valg av utdannelse og fikk derfor mulighet til å gå på universitetet. De indianerne som begynte på universitet gjorde ingenting for å skjule sin bakgrunn og de var flinke til å organisere seg.
WW2 skulle også bety slutten for kolonimaktene fra 1945 og helt til 1970- tallet gjorde kolonifolket (1/4 av verdens befolkning) opprør mot kolonistene og vant politisk uavhengighet. Dette var begynnelsen på et nytt syn på verdens urbefolkninger og deres rettigheter og mulighet til å leve og utvikle sin kultur.
Indianerne i dag
Indianerne i dag lever stort sett sånn som den vanlige befolkningen i USA. Deres viktigste sak er kampen om retten til reservatene. Store deler av USAs naturresurser ligger i reservatene. Resurser som Jern, tømmer, olje og naturgass er viktige resurser som lenge har blitt hentet ut av reservatene. Uran har også blitt av USAs interesse og store deler av dette ligger også i reservatene. Indianerne har med flaks brukt USAs lovverk mot USA og vunnet. De har blant annet fått 87,5 millioner kroner i erstatning for områder som ble tatt fra dem i 1877. De har også en fordel med at forståelsen for indianerne vokser og de er sjeldnere utsatt for rasisme enn negerne som er den største etniske minoriteten i USA.
Allikevel finnes det steder som mer eller mindre ligne på slumområder. Det bor fortsatt mange i avsondrete samfunn og reservater, som dette. I mange stater er det fortsatt forbudt for indianere å delta i normale aktiviteter. Forsamlingslokaler, restauranter, barer har fortsatt store skilt som nekter hunder og indianere adgang. Raserettet vold, og drap, er fortsatt “dagligdags” i enkelte områder.
De som fortsatt holdt fast på sin kultur og sine tradisjoner ble som oftest holdt på de anviste reservatene – med eller mot sin vilje.
Svært mange av disse hører idag til de aller fattigste i USA, og har de dårligste levekårene i verdens rikeste land.
Noen klarte overgangen, tilpasset seg, og maktet til og med å hevde seg i en hvit verden.
Mange gikk under, ble knekket og havnet på den hvite verdenens skyggeside.
Jasmina Hujic 1SFA
